Ettermiddagskaffe på Sollidalsaksla (788 moh)

800 høydemeter og 10 km tur/retur.

Fint føre, mørkt før vi kom ned.

Start fra Solligården sør for Tromsdalen.

Mandag midt i september og nydelig høstvær. På slutten av arbeidsdagen kommer det tikkende inn melding fra Terje: «Hvor skal vi på tur?» Det er bare å skynde seg heim, hive i seg middagen og komme seg i bilen. Vi bestemmer oss for en tur til Sollidalsaksla, et av de få bynære fjellene vi ikke har besøkt tidligere. Turen er godt beskrevet på ut.no. Startstedet er selvfølgelig midt i anleggsområdet på Solligården så vi ender med å kjøre litt rundt i tull. Til slutt slenger vi bilen bak en grushaug, vasser gjennom et bringebærkjerr og finner etterhvert stien. Stien er bratt, men god. Det er tydelig at den brukes av terrengsyklister som drar opp Fjellheisen, sykler over Bønntuva og ned her. Det er imidlertid langt mindre terrengslitasje her enn på stiene rundt Fløya, både fra folk og syklister.

Terrenget varierer fra granplantefelt via fin bjørkeskog til nydelig lyngmark over tregrensa. De første 150 høydemetrene er det satt ut benker med jamne mellomrom, så det er gode muligheter for både gammel og ung og ta seg en tur.

Det bør være trygt å drikke av vannet også.

 

Rett oppfor skoggrensa på ca 400 moh. Artig å se Tromsø fra denne vinkelen. Kvaløya bak, Grindøya til venstre.

 

Det begynner å flate ut innover Sollidalen. Fortsatt så varmt at man må ha full lufting i buksa.

 

En dryg kilometer blei tilbragt i skyggenes dal. På med meir klær. Ikke lenge til solnedgang.

 

Tromsdalstinden er blyg i dag og har dratt kalotten ned over panna. Djupdalen med gruvene og Pikevatnet i front.

Her måtte vi forlate den breie fine stien og begynne å leite oss meir fram i ura. Fortsatt godt terreng. En annen gang skal vi ta bussen til Solligården, gå opp her og fortsette ned via Bønntuva og Fjellheisen eller Rødekorshytta og Tromsdalen.

 

Vi rakk akkurat opp til solnedgang. Rya og Rystraumen midt i bildet. Senjafjellene i horisonten.

 

Hoffotografen i sving. «Prøv å ikkje se ut som om du frys så fælt!»

Det var sur trekk på toppen (788 moh) så vi trakk raskt nedover i ura før vi satte oss og delte en kaffekjeft og en neve gifler. Det er bare å innse at det er blitt høst og at sommersekken med nødfolie, fleecegenser og sommervotter bør byttes ut med vintersekk med fjellduk, dunjakke og tresesongsvotter. Nedturen blei foretatt etter prinsippet kompasskurs mot byen og raka vegen nedover. Etterhvert fant vi sti her også. Kom oss heldigvis inn på hovedstien før det blei så skjømt at hodelykta måtte fram.

Utrolig fint kveldslys for tida.

Det viste seg at noen har hengt opp reflekser med ujevne mellomrom langs stien gjennom skogen. Sikkert for å assistere skikjørerne som kommer styrtende nedover om vinteren. Refleksene var et sammensurium av tilfeldige reklamereflekser, så vi endte opp som småunger med å leite opp og sjekke hvor neste refleks kom fra. Nede i granskauen begynte vi i tillegg å fantasere om hvordan vi kom til å reagere dersom Otto Jespersen kom stormende inn fra venstre og brølte «Troll!!!», så vi avsluttet likegodt kvelden med å dra heim og steike vafler til kvelds.

Nøyaktig 10 kilometer, 800 høydemetre og 3,5 timer.